fredag 29. mars 2013

Orrfuglleik (Black Grouse Lek).




Etter mange trugeturer med rekognosering i mitt nærområde av Finnemarka, fant jeg endelig spor som tydelig viste at her er en spillplass. En gammel drøm så ut til å kunne gå i oppfyllelse, endelig etter mange år igjen få overvære orrfuglen i leik  og til og med i  eget turterreng.

Spillplassen ligger på toppen av en snauhogd kolle med maksimal oversikt for fuglene, både i forhold til rev og folk som vil snike seg innpå. En liten klynge med smågran, ca. 30 meter fra "hovedsenen", så velegna ut som bakgrunn for det lille kamuflasjeteltet mitt. Jeg spadde ut en ring i det metertykke snølaget slik at teltet står på bakken, la et kamuflasjenett over og stakk små grankvister inn i det. På avstand er det faktisk ikke så enkelt å se det og det er jo meninga også.

Så er det bare å la roen senke seg, la fuglene  venne seg til den lille forandringen i terrenget og kanskje også håpe på litt mer vårlig nattetemperatur. Det kom et skikkelig snøfall oppå skarelaget og det så ut til å legge en demper på fuglenes spillelyst, så de påfølgende dagene vistes ingen tegn til aktivitet på kollen.   

Sist helg var det spor i snøen igjen og jeg bestemte meg for å prøve en første av flere turer snart. Natt til sist torsdag la jeg i veg fra bilen og oppover i skauen på skaran . Fullmånen lyssatte terrenget så hodelykta var overflødig og ca. kl. 0200 var jeg på plass inne i fotokamuflasjen. Jeg kunne nok ha venta til litt lenger ut på morgenkvisten viste det seg. Fra tidligere erfaringer fra orrfuglleik pleide det hele å starte opp i god tid før soloppgang, så derfor var jeg tidlig ute. Det blei en kald natt, 10 - 11 minusgrader kryper etter hvert inn under klærne, det blei ikke mye søvn. Grålysninga kom og det skjedde ingenting, jeg tenkte at enten er det for kaldt eller så har jeg på en eller annen måte forstyrra dem. Sola kasta sine første stråler på grantoppene bak kollen, det skjedde fortsatt ingenting. Ok, tenkte jeg, får bare drikke opp resten av kakaoen til den siste brødskiva, så får jeg heller komme igjen når det blir litt høyere nattetemperatur.

Da plutselig, en halvtime etter soloppgang, satt de der 25 meter foran meg. Spillet var i gang, to stykker på "hovedsenen" og noen stykker som hørtes til høyre for meg, så vidt utenfor det området kameraet dekket. Fuglene gikk rundt og tok mål av hverandre, hver av dem viste sin mest imponerende positur, bøyde seg ned, strakk seg oppover med en syngende klukking og tjuuuing, lyden av ur naturen. Så smeller de sammen med baksende vinger, en kort men heftig kamp, før de tar en pause i morgensola for å lade opp til neste runde.

Spillet varer bare ca. en halvtime, så flyr de av garde, jeg teller 6 stykker før de forsvinner over grantoppene. Jeg var kjempefornøyd, pakka sammen og på vei hjem til en varm seng gleder jeg meg allerede til neste tur, forhåpentlig med litt mere vår preg.














 Fuglene går rundt og tar mål av hverandre.







En liten pause i morgensola.



Plutselig er det over og fuglene forsvinner inn i skogen.




fredag 22. mars 2013

Vinter eller vår?




Kanskje heller ja takk begge deler? Til morran i dag våkna jeg til minus 13, ganske friskt og ikke veldig vårlig. Men sola skinner og det betyr at ut på dagen vil det bli adskillig varmere.

Bildene under er fra Merenmarka i går formiddag, sola skinte og varmet godt i le partiene, mens en kald nordavind i åpent lende minna om at det fortsatt var pust i kong vinter.

 
 
 


Blåmeisen flyr bort fra og inn i, et miniøyeblikk likt tusenvis av andre liknende. Som oftest glemmer jeg det med en gang, hvis jeg i det hele tatt registrere det. Noen ganger lurer jeg på om slike ørsmå tablåer kan være mer skjellsettende enn som så. Dette klarte jeg å fange, så vidt, i alle fall nok til å i ettertid dvele litt over det.
 
 
 
 
Lys og skygge, linjer rette og buede, plassert på et stofflig hvitt lerret. Et stykke av noe større jeg kan avgrense og plukke med meg, fordi jeg var så heldig å være der, og fordi jeg så det.
 
 
 
 
Myk, forblåst mars nysnø, toppen av en tørr granbuske, et diagonalt lysstreif, sarte skygger. Til sammen en forskjell fra en monoton hvit flate til et bilde fylt med nyanser.
 
 
 
 
Sola og vinden skaper fonner, som hvite svaberg, nysnøen sveipes bort, den grovere vår snøen reflekterer lyset annerledes.
 
 
 
 
Nysnøen, skaper et mykt bomulls landskap. Lag på lag med snø, følger og framhever terrenget, framhever også den feminine siden og anskueliggjør at dette er Moder Jord. 
 
 
 
 
Det ligger så mange bilder der ute, det ene etter det andre, en overflod for meg og andre som vil plukke med oss, gå hjem og lage dem til "grafiske blad".
 
 
 




 

torsdag 21. mars 2013

Kråker.

 

Kråker


Tro meg, uten kråker
ville ikke livet være det samme.
Uten kråker på skeive i vinden
over blakke jorder etter høstregnet.
Uten kråker kraksende på hestelorten
langs tømmerveger over mørknende sjø is
                                                    om våren.

Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende
mot menneskenes boliger når det dages.
                                                     Uten kråker
ville det være et tomrom i vinden,
en skygge av savn bak øynene dine.

Alt av liv behøves hos Livet.
Og kråka vet ikke at den heter kråke.

Hans Børli - Fra samlinga: Vinden ser aldri på veiviseren 1976.























mandag 18. mars 2013

Mangfold på foringsplassen.



Ved Krutjern i Merenmarka ligger en idyllisk hytte helt ned til vannet, eierne er flinke til å fore småfuglene hele vinteren. Selv om det var kald og sur vind i dag, så det nesten vårlig ut i solskinnet.

 
 
 
 
Flaggspett.
 
 
 
 
Stillits.
 
 
 
 
Kjøttmeis.
 
 


 
 
 
 

 
Dompap. 
 
 

 
Svartmeis. 
 
 



 Blåmeis.
 

mandag 4. mars 2013

Vårknipa.




De siste dagene har vist tendenser i retning av vår, men det kan selvfølgelig være forbigående.
Firebeninger som elg og rådyr går uansett inn i sin tøffeste periode på året. Ganske utsulta må de fortsatt vente på at maten skal bli let tilgjengelig, vi får håpe at flertallet klarer det.