fredag 29. mars 2013

Orrfuglleik (Black Grouse Lek).




Etter mange trugeturer med rekognosering i mitt nærområde av Finnemarka, fant jeg endelig spor som tydelig viste at her er en spillplass. En gammel drøm så ut til å kunne gå i oppfyllelse, endelig etter mange år igjen få overvære orrfuglen i leik  og til og med i  eget turterreng.

Spillplassen ligger på toppen av en snauhogd kolle med maksimal oversikt for fuglene, både i forhold til rev og folk som vil snike seg innpå. En liten klynge med smågran, ca. 30 meter fra "hovedsenen", så velegna ut som bakgrunn for det lille kamuflasjeteltet mitt. Jeg spadde ut en ring i det metertykke snølaget slik at teltet står på bakken, la et kamuflasjenett over og stakk små grankvister inn i det. På avstand er det faktisk ikke så enkelt å se det og det er jo meninga også.

Så er det bare å la roen senke seg, la fuglene  venne seg til den lille forandringen i terrenget og kanskje også håpe på litt mer vårlig nattetemperatur. Det kom et skikkelig snøfall oppå skarelaget og det så ut til å legge en demper på fuglenes spillelyst, så de påfølgende dagene vistes ingen tegn til aktivitet på kollen.   

Sist helg var det spor i snøen igjen og jeg bestemte meg for å prøve en første av flere turer snart. Natt til sist torsdag la jeg i veg fra bilen og oppover i skauen på skaran . Fullmånen lyssatte terrenget så hodelykta var overflødig og ca. kl. 0200 var jeg på plass inne i fotokamuflasjen. Jeg kunne nok ha venta til litt lenger ut på morgenkvisten viste det seg. Fra tidligere erfaringer fra orrfuglleik pleide det hele å starte opp i god tid før soloppgang, så derfor var jeg tidlig ute. Det blei en kald natt, 10 - 11 minusgrader kryper etter hvert inn under klærne, det blei ikke mye søvn. Grålysninga kom og det skjedde ingenting, jeg tenkte at enten er det for kaldt eller så har jeg på en eller annen måte forstyrra dem. Sola kasta sine første stråler på grantoppene bak kollen, det skjedde fortsatt ingenting. Ok, tenkte jeg, får bare drikke opp resten av kakaoen til den siste brødskiva, så får jeg heller komme igjen når det blir litt høyere nattetemperatur.

Da plutselig, en halvtime etter soloppgang, satt de der 25 meter foran meg. Spillet var i gang, to stykker på "hovedsenen" og noen stykker som hørtes til høyre for meg, så vidt utenfor det området kameraet dekket. Fuglene gikk rundt og tok mål av hverandre, hver av dem viste sin mest imponerende positur, bøyde seg ned, strakk seg oppover med en syngende klukking og tjuuuing, lyden av ur naturen. Så smeller de sammen med baksende vinger, en kort men heftig kamp, før de tar en pause i morgensola for å lade opp til neste runde.

Spillet varer bare ca. en halvtime, så flyr de av garde, jeg teller 6 stykker før de forsvinner over grantoppene. Jeg var kjempefornøyd, pakka sammen og på vei hjem til en varm seng gleder jeg meg allerede til neste tur, forhåpentlig med litt mere vår preg.














 Fuglene går rundt og tar mål av hverandre.







En liten pause i morgensola.



Plutselig er det over og fuglene forsvinner inn i skogen.