Tidens tann.

Ett av to nedlagte småbruk i Merenmarka som ennå ikke har rast sammen er Lamyr, nær Avdal.

Det gir alltid litt rare følelser å gå forbi der, særlig i skumringstimen. Det grå slitte tømmerhuset og låven som står av gammel vane gir meg en vag opplevelse av noe tilstedeværende, som et minne. Ikke noe mystisk eller spøkelsesaktig, mer i forlengelsen av å fantasere om folks hverdagsliv på et småbruk i skogen i en ikke altfor fjern fortid. Det at husene står der og at jeg har gått forbi noen hundre ganger med fantasiene mine gjør at jeg i glimt blander korta og husker tilbake hvordan det var.

Hvis jeg får fortsette å gå her noen år framover vil husa være borte og illusjonen vil sikkert bleikne, tygd opp av tidens tann....litt vemodig.

 

 

 

Lamyr fotografert sist februar. Resten av bildene er tatt i dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I vindus speilbildet ser jeg meg sjøl.....der inne (tidens tann har tyggd litt på fotografen også).

Lundsbekken.

En av de større bekkene i Merenmaka heter Lundsbekken. Her stuper den ned et skar og danner et fossefall på ca. 20 meter, før den fortsetter bratt utfor og slutter seg til Glitra. Så mye som det har regna i høst ligner bekken for øyeblikket mer på en elv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Novemberskog.

 

Så er det november, vått og grått, men mildt, vinter'n trekker seg midlertidig tilbake..

 

Noen ganger er det sånn at å gå i skogen i gråvær er det beste som finns, så takk for det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rådyra er godt kamuflert og ikke lette å få øye på.

 

 

Møte.

Det er ikke ofte jeg møter rådyr så nære som dette, paret ga seg tid til å betrakte meg noen sekunder før de stakk ned på andre sia av haugen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er heller ikke vanlig at jeg treffer på  nøttekråke her i Merenmarka.

 

 

 

 

 

 

 

Sammhold og tilknytning.

 

 

En liten hyllest til alle former for sammhold og tilknytning.

 

Alle veit at det kommer dager....

 

 

 

Høst glimt.

Fortsatt er det snøbart og blader på trærne. I dag var jeg også så heldig å få et flyktig møte med en elg kolle med kalv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tettere på.

Einerbuskene pynter seg med fineste sort anheng og perler av vann. Noen av dem tredd på en eddekopp spunnen snor. Skogen speiler seg i smykkene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Sånn i det små.

Vannet er grunnelementet i naturens eget filigrans arbeide.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



En våt ettermiddag inn mot Hestemyr.

Det vil ingen ende ta med regnet, bare små opphold, så dusjer det ned igjen. Skogen er søkkvåt og det surkler etter gummistøvla når jeg tråkker avgårde i tåkeheimen.

Det er ikke mye fotolys for frihåndsopptak på en sein ettermiddag i slikt vær. Fint er det alikevel, duse, dype farger og myke overganger mellom trær og himmel.

Ennå er det løv på trærne, men det overlever ikke neste vindvær.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mye vann i marka.

Etter de store nedbørsmengdene den siste tia, er det mildt sagt mye vann i marka. Bekker og elver går som om det skulle være vårflom og vanna innlemmer myrterrenget rundt seg i sitt domene.

Her er noen bilder fra Grunntjern i Finnemarka, ikke så langt fra Saga og noen fra et nokså vrient tilgjengelig parti av Rotua.