Mange dråper små...

...gjør en stor å'. Lundsbekken, som jeg også viste bilde av i november i fjor, har igjen avansert fra bekk til middels stor elv. Store nedbørsmengder den siste tia har hatt samme virkning på bekken som anabole steroider på en stormannsgal styrketrener. Virkningen vil forsvinne like fort også, bare det slutter å regne.

Men, den er ganske staselig da, der den kaster seg utfor kanten og stuper nedover skaret før den blir en del av Glitrelva.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For øvrig er det ganske vått overalt. 

 

 

 

 

Vår i svart/hvitt.

Her er noen svart/hvitt (arkiv) bilder fra våren her i Lier. Det første fra kulturlandskapet på Meren, det andre er tatt i nærheten av Stampebekken på Sjåstad og de to siste fra Holsfjorden i Sylling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flyktige møter på Barlindåsen.

Etter hyggelig 17.mai feiring i Hønefoss med svigermor og i Lierbyen med barn og barnebarn er jeg godt fornøyd med hornmusikk og folk. Godt da å få av seg festklea og ta seg en liten tur på skauen. På vei nedover Barlindåsen fra Mastedalen mot Lundsbekken møtte jeg flyktig et par av de som har dagene sine her oppe.

Reint fotografisk ble gjengivelsen av møtene heller uskarpt, men sånn er det jo, situasjonen er der i det ene sekundet, er over i det neste, flyktige møter kan ha en tendens til å forbli noe ut av fokus.



 

 

 

Først en trost som vakkert forkynte sitt eierskap til området  fra toppen av en granbusk, han kasta seg på vingene i samme sekund jeg hevet kamera til "skudd posisjon".

Så en elg, muligens en bortvist fjorårskalv, som skvatt fram bak en granbusk, forsvant over hvitveisfeltet, ut over åskammen og ned i skogen til venstre for meg. 

 

 

 

 Til slutt et motiv som er noe lenger til stede og som viser at Barlindåsen også har pynta seg til 17.mai.

 

Vår i fjellskogen.



 

 

 

 

Sakte men sikkert våres det i Hedalens fjellskoger. Her oppe på mellom 800 og vel 1000 meters høyde er det fortsatt mange og store snø flekker og bjørka har ennå ikke fått museører. Men vår er det, her framstilt i lett kaffetona svart / hvitt.

 

 

 

                                                                                                             (2012)

 

 

 

 

                                                                                                                                                      (2012)

 

 

 

 

                                                                                                (2012)

 

 

 

 

                                                                                                                                                        (2012)

Grå vær

Høytrykket forsvant og det ble gråvær, men temperaturen holder seg på vår og det syder av det over hele Merenmarka.

Trosten synger sine nydelige triller og markerer sitt område.

 

 

 

 

Et ringduepar møter hverandre høyt oppe i dyp forvissning om at de er et par.

Noen ganger...

                                               ...er det all right...



...som når du slipper å fyre for kråkene mere for denne gangen...

 

 

 

...snur rompa til vinter'n...

 

 

 

 

...lar humla suse...

 

 

 

 

...har hus med egen inngang...

 

 

 

 

...eller har en skikkelig mikrofon å synge i.

Våren i siget.

Noen "tett innpå" bilder på og rundt stubber på Barlindåsen i formiddag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Soloppgang på spillplassen.

Ny natt på kollen spent ventende på hva morgentimene vil bringe av livgivende utfoldelse. Jeg var på plass i to tida, og det var bra for denne gangen satte de i gang rett etter klokka tre. Jeg hadde flytta teltet for å fange soloppgangen i spillet, det fikk jeg, men det var mer begrensa hva jeg så av leiken. Det andre var at nærmeste hane hadde sitt område bare få meter utenfor teltet mitt, noe som førte til at jeg måtte være på tå hev hele tida. Han stoppa opp noen ganger og stussa skikkelig på klikkelyden fra kamera, men det så ut til at han vente seg til det og etter hvert helt overså det. Spillet varte til bortimot klokka ni, så jeg var temmelig lemster da jeg endelig kunne krabbe ut av det lille teltet.



 
 

Bilde nummer 1 og 2 er tatt kl. 0415, knapt gangsyn, eksponert på 6400 ISO, f.2.8, 1/15 s., 300mm, Nikon D800.

 

 

 

 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Resten av bildene er tatt rundt kl. 0630, 500 ISO, f.4, varierende lukkerhastigheter, alle bildene er redigert med Nikon Capture NX2.

 

Barmark på spillplassen.

Nå går det unna med snøsmeltinga oppe i Finnemarka og på orrfuglenes spillplass er det endelig bart. Jeg var på plass i kamuflasjeteltet rundt kl. 3 på morran og bare 50 minutter seinere var de i gang. Sola sto opp rundt kl. 6 og enda holdt de på til bortimot kl. 9.

Utsikten min fra teltet var betydelig dårligere nå, tydelig at de hadde flytta noe på seg etter ar snøen gikk, men noen fikk jeg da fulgt med.

Fortsatt ingen høner på leiken, så det betyr at jeg har flere turer i vente.

Flytta på teltet før jeg gikk, neste gang vil jeg få en eventuell soloppgang rett i mot og det kan jo bli spennende reint fotomessig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Svarttrost.

 

 

 

 

 

Svarttrost

Lågbeint, svart som en kølabrenner,
men nebbet lyser gult som
en splint av Solen.

Med dette nebbet
roter svarttrosten i kumøkk,
trekker meitemark fram av hullene
under råttent lauv, hakker
i blodrisen talg
på sauetarmer i slaktetida.

Og med samme nebbet synger den
i omende kvelder om våren
ei tone så rein og klar
som aftenstjerna speilt i bekken,
som ordet aldri, som lyset
om Kristi tornekronte panne
på en gammel ikon.

Lyset i verden,
livets fortvilte lys
spunnet av mørke.

Hans Børli - Fra samlingen Kyndelsmesse, 1972.

Solgull.

På dager som dette lyser hestehoven opp som små filialer av sola i det gulbrune fjorårsgresset.

 (Trippeleksponering)

 

 

 

 

(Trippeleksponering)

 

 

 

 

Naboer.

Jeg har mange hyggelige naboer på Sjåstad, noen helårs bofaste og noen som fortrinnsvis nyter den lyse årstida her. Noen kan jeg stoppe opp og prate med når vi møtes langs veien, andre må mer nennsomt betraktes på litt avstand, det er flott med forskjeller.

Denne krabaten er ofte på besøk i hagan, han stopper ikke gjerne for å slå av en prat.

 

 

 

 

Et Kvinand par har slått seg til i en gårds dam rett ved kjerka, lurer på hvor de har tenkt å hekke.

 

 

 

 

De utviste en iherdig dykkeraktivitet, særlig hannen, så noe mat må de vel finne der. Her tar han sats...

 

 

 

...trøkker skikkelig til...

 

 

 

 

...hjelper til med beina og forsvinner i dypet.

 

 

 

 

Han ser rimelig fornøyd ut når han dukker opp igjen, tror jeg da.

 

 

 

 

En tilsynelatende sovende Stokkand, viser seg å ha fult overblikk.