Det ligger en plass dypt inne i skogen, langt der inne i villmarka blant gamle gran og furutrær med en skogbunn dekket av lyng og mosegrodde falltrær. Plassen der artsmangfoldet trives og du kjenner at omgivelsene bidrar til å setter deg i kontakt med noe inne i deg, noe du kjenner som opprinnelig. Dette
noe som alle trenger fornemmelsen av for å utvikle og ivareta det egne indre økologiske landskapet.
Hvis du bor i Lier skal du jaggu lete godt for å finne den plassen! Særlig etter at Statsskog tok over raseringa av skogområdene våre. Du går rundt i en monokulturskog med ensformig mosegrodd kvistbunn, avløst av enorme snauhogde flater som mer ser ut til å være bomba enn hogd. Det er som om skogen er voldtatt av et rasende monster med bind for øya, det er vanskelig å forestille seg at her var det engang spillplass for Storfugl. Mange steder er det umulig å ta seg fram og det er nesten greit nok for du føler at du vil bort for det gjør vondt å være her.
Det er tragisk, for de vet hva de gjør de som skal forvalte verdier på våre vegne. De setter inntjening av penger som en toppverdi på bekostning av de virkelige og bærekraftige verdiene som opplevelse av mangfold i naturen representerer.
Finnes det ikke andre, mer skånsomme og gjennomtenkte, måter å avvirke skog på?
