Svarttrost

Svarttrost

Lågbeint,

svart som en kølabrenner,

men nebbet lyser gult som

en splint av solen.

Med dette nebbet

roter svarttrosten i kumøkk,

trekker meitemark fram av hullene

under råttent lauv, hakker

i blodrisen talg

på sauetarmer i slaktertida.

Og med samme nebbet synger den

i omende kvelder om våren

ei tone så rein og klar

som aftenstjerna speilt i bekken,

som ordet aldri, som lyset

om Kristi tornekronte panne

på en gammel ikon.

Lyset i verden,

livets fortvilte lys

spunnet av mørke.

Hans Børli - Kyndelsmesse 1972.

Haskollsetra.

Haskollsetra.

Haskollsetra på østsiden av Egga i Merenmarka har vært husmannsplass under Sjåstad gård fra seinest 1795. Plassen har også i perioder vært leid ut til seterdrift.

Nå er det bare tufter, i form av stein fundamenter til husene, noe redskap og litt takstein, igjen av det hele.

Fra Liers historie av Rolf Fladby:

Ole Knutsen opplyste selv i 1795 at han hadde bodd her i ca. 20 år og at han var omtrent 60 år. Før hadde han bodd på Lund. Han var gift med Berte Simensdtr., f. ca. 1727. I 1865 ble plassen brukt av Kistoffer Kristensen, f. ca. 1832, d. 1868, g. m. Birthe Helgesdtr., f. ca. 1823. Barn: Lise, Anne, Kristen, Hans. Enka giftet seg med Erik Olsen, f. ca. 1839. I 1920 ble bruket forpaktet bort til Karl Sætra, g. m. Ellen Hansen. Barn: Halvdan, Karen, Harald.

Husdyrhold og utsæd ifølge folketellingen 1865:

1 hest, 2 kuer, 3 sauer.

1/2 tn. bygg, 3/4 tn. havre, 3 tn. poteter.

På disse steinene har det antagelig stått en låve eller et fjøs. Det som står lent mot steinene er vel en harv.

Innbiller meg at dette hjulet er fra en treskemaskin.

Takstein pent stabla under en gran.

Her har nok selve våningshuset ligget.

Rester av en plog.

Spurven

Spurven

Spurven, barndommens grå fugl,

er oss usigelig trofast.

Vår og høst er den bofast,

fra Sankte Hans til jul!

Holdt du som gutt en grå dag

nettopp en ullen, sånn’en

gråspurv forsiktig i hånden?

Spurven som bare er hjerteslag!

Bare et hjerte med vinger på!

Brune, forblåste hender

varmer om dyret – og kjenner

plutselig hele fuglen slå!

 Jens Bjørneboe (1920-1976)

Våren satt på vent.

Etter en periode med nesten sommervær, har vårværet gått tlbake til det mer normale. 

Kalde netter og kjølige dager fører til flotte små is skulpturer i skogsbekkene i Merenmarka.

Blåveis, hestehov og hvitveis.

Levende himmelblå, solgule og kritthvitte pletter

i grått vissent gras og brunt fjorårsløv.

Naturens syklus biter seg sjøl i halen

og ruller videre.

En dråpe.

Først smeltes en dråpe

- før vårbekken flommer.

Etter styggmange dråper

- da blir'e sommer.

Opptil flere neslesommerfugler priste vårsola i Merenmarka i dag.

Før det tar av.

En kort periode nå, før våren tar av for fult, er løvskogen grå og bar. Nesten som om høsten, bortsett fra at det lukter vår når sola varmer den våte jorda. 

Den nakne vårskogen, luktene, blåveisen mellom tørt vissent fjorårsløv, alt går inn i en lang rekke minnebilder.

Som en kobling tilbake til barndommen, til noe godt, trygt, forutsigbart, men også ispedd en kriblende uro.