Augustkveld ved Muggedalsvannet.

Her er noen stemningsbilder fra en vakker kveldsstund ved Muggedalsvannet i Hedalens fjellskogsområdet, 850 moh. Ikke et vindpust, sola har nettopp gått ned, landskapet framstår i dype, mette farger. Slike stunder, blåtime, skumringstime,hildringstime, hører til opplevelser i hverdagen som er med å berike livet. Det var bare å nyte det, være i det til kvelden gled over i fløyelsnatta.

Dagen etter var det blygrått, sikt på 50 meter, striregn og kjølig. En tre timers tur i gjennomvåt frossen tilstand ga meg en skikkelig lungebetennelse. Tøft å bli satt ut såpass og en reminder i forhold til at helsa er viktig og ikke noen selvfølge.

En takk til Solveig, i tillegg til alt annet er du også en omsorgsfull sykepleier. En takk også til Bjarte, fastlegen min som tok kyndig grep om situasjonen, og så takk for all omsorg og omtanke fra familie og venner

Gråtoner.

Sommerværet har slått over i en noe mer grå periode, overskya og regn, og takk for det.

Høysommer.

Varmt, veldig varmt og enda varmere, etterhvert også temmelig tørt. En lang skogstur i Finnemarka i dag viste med all tydelighet at nå er det tross alt behov for regn og langt fra tid for å tenne bål. Tørre myrer gjorde det lett å gå, temperaturen i Skjærsvannet minnet litt om den jeg har i badekaret og virket bare så vidt kjølende.

På denne praktfulle sommerdagen gikk Petter, en av de hverdagshelter jeg er så heldig å kjenne, fra Lurtopp til Gjevlekollen og tilbake.

Høysommer, late lyse dager, summende insekter, blomstrende vannliljer og så fugler da, bare å nyte det..... i morra er det meldt regn og torden.

Petter på Gjevlekollen i dag.

Vippetangen.

I dag legger jeg ut noen bilder av en type som vanligvis faller utenfor det så kalte naturfotografi. Men, det er jo en type landskapsbilder, urbant landskap kanskje, i alle fall det som var noen av "bildene" jeg så i min oppvekst.

Jeg tilbrakte noen timer på Vippetangen i Oslo tidlig i dag morges. Hadde ærend i by'n og benytta noe av ventetida til å gå rundt på gamle tomter og mimre litt.

Mye har endra seg i Oslo, men Vippetangen er av en eller annen grunn omtrent som den var for mer enn femti år siden. Kornsiloen er den samme grå betongrørskolossen, den virker fortsatt imponerende på meg. Fiskehallen står der også, det er til og med drift der med tilhørende fiskelukt. Ferga fra Hovedøya, min barndoms øy, legger til på omtrent samme sted, selv om det selvfølgelig ikke er samme ferga. Danskebåten er også en annen, mye større, men den kommer inn samme leden forbi Dyna og Kavringen fyr. Folk står fortsatt langs båt-rekka og beundrer den vakre innseilinga til by'n. Langs kaia fra fiskehallen og bortover mot festningen står fortsatt folk i lange rekker og fisker pir. Fisk får de også, i bøtte vis, eneste forskjellen er at nå er det innvandra nordmenn som står der og høster av fjordens overskudd.

Jo'a, disse bildene har jeg hatt på netthinna før.

 Vippetangen med kornsiloen ruvende bak, en del av den gamle fiskehallen til venstre og fergekaia i forgrunnen. Hovedøya ferga la til helt innerst til venstre i "gamle dager".

Ferga legger fortsatt til på samme kaia, bare lenger ut. I bakgrunnen ses Hovedøya, det store mursteinshuset lengst til venstre var mitt barndomshjem.

Spurv som tar seg et sand bad.

 Her sitter og står folk, håver inn fin pir, eller rettere sagt var den vel så stor at det heter makrell.

 Spurv finner noe å spise i is avfallet fra fiskehallen, utsikten bakover er mot Sjøfartsmuseet og Framhuset.

 Skogen av master fra seilbåtene på Revierhavnens båtforening ute på Hovedøya, er den samme som dengang jeg var gutt.

Kråkeungen venter utålmodig på at en av foreldrene skal komme med noe mat.

 Ferga mellom Vippetangen og øyene i indre Oslofjord på vei inn mot kaia.

 Danskebåten har vokst ut av sitt skinn siden jeg var guttunge, men den følger fortsatt samme leia inn til havn.

 Passasjerene, her representert ved Solveig, Geir og Camilla, står fortsatt å lener seg mot rekka mens de nyter innseilinga til Oslo i morgensola.

"Ilandslusing" fra danskebåten.

Fast gjest.

Helt siden sist høst har vi hatt et ekorn som trofast gjest på fôringsplassen i hagen. Etter hvert som  bikkjene, særlig Uma, har begynt å forstå at gjesten ikke er lovlig jaktbytte, slapper den mer av. Fortsatt er den vaktsom og følger godt med, men forsyner seg godt både av solsikkefrø og peanøtter.

Det helt nære.

Hvis jeg huker meg ned og samtidig fokuserer inn i blomstermylderet i grøftekanten, åpenbarer det seg en ny verden der inne. Ja, sånn er det vel, får ikke med meg så mye ved å innta en ovenfra og ned holdning, må nok bøye knea iblant.

Bare sommer.

En av de derre sommerdagene jeg går å drømmer om hele vinteren, bare varm, lat, solfylt herlig sommer. Sitter i den hjemmelaga hagestua, spiser pizza, drikker bayer, og kjenner at det er godt å være til. Det kan ikke få blitt mer sommer enn det er har vært i dag.

 Kikker på hakkespetten borte på fôringsplassen, han kikker tilbake. Ser på refleksene av kveldssola i noen gamle ølflasker som henger til pynt. Ser hvordan sommerblomstene gløder i det seine motlyset. Morer meg over bikkjenes halvhjerta lekeslossing på plenen.

Sitter helt rolig og fotograferer sommerøyeblikket rett forann nesa mi.