"Hope is the thing with feathers"

Hope is the thing with feathers
That perches in the soul,
And sings the tune without the words,
And never stops at all,

And sweetest in the gale is heard;
And sore must be the storm
That could abash the little bird
That kept so many warm.

From "Hope is the thing with feathers" by Emily Dickinson.

Mer ny innpakning.

Legger ut noen flere eksperimentelle utgaver av tidligere bilder.

Same Shit – New Wrapping.

Noe av det fine med det "digitale mørkerommet" er muligheten til å eksperimentere. Prøve å finne et uttrykk som ikke bare er ren avbildning av et motiv, men et forsøk i retning av å lage det bildet jeg så. I tillegg er det morsom kreativ leik.

Her følger første omgang av gamle bilder i ny drakt.

Inne i naturen.

Noen seine kvelds stemninger og litt annet.

 Snart natt ved skogsvannet.

 Siste streif av kveldssola.

 Liv i en liten sprekk i fjellet.

 Geiterams og gammel høy løe.

 Innover mot skogen.

Vannliljeblomstring på tampen.

Ringer i vannet.

                                                                Ringer i vannet.

                                                              Augustkveld, blåtime.

                                                              Skogen og himmelen

                                                              speiler seg i tjernet.

                                                             Hint om høst, fylt av ro.

                                                             Et vak lager ringer i vannet,

                                                             skyver stunden inn i sjela.

Exit august.

Sånn er det bare, august, og dermed sommeren, er på vei ut, høsten står for døra. Høsten er en fin tid med mange flotte naturopplevelser å se fram til.

Bildene under er augustmotiver fra Muggedalsvannet tatt rundt kl.2200, en fin og stille kveld.

Ned på kne.

Å knele ned, eller legge seg flat, kan selvfølgelig være et uttrykk for underkastelse. Men, det kan også bety å vise ydmykhet, for eksempel for rester av forholdsvis uberørt natur. Enda et mulig utbytte av å innta en mer horisontal stilling er jo at jeg kan "se verden i et nytt perspektiv". Jeg ser kanskje ikke noe revolusjonerende nytt, men jeg ser noe annet enn hvis jeg står og ser ned.

Mosegrodde steiner i myrlendt terreng oppe i fjellskogen kan, hvis jeg kommer tett nok innpå, fremstå som små fargerike kunstverk. Det dominerende innslaget av brunsjatteringer er vel antagelig en indikasjon om høyt jerninnhold.

Lyng, bær og blomster er også fine å betrakte liggende på magen.