Forsommer plukk.

Her er et knippe bilder av forsommeren.

 Forsommeridyll i innmarka.

 En trost tar et overblikk før den flyr til reiret med ferskmat.

 Lausanger på Lundsåsen.

 Det lysnet i skogen....

Liten fugl ved stor rotvelte.

Asdøljuvet.

Her er noen bilder fra en tur i Asdøljuvet for et par dager siden. Det er vanskelig å få fram dramatikken i landskapet på et bilde, men et lite inntrykk av hvordan det er kommer kanskje fram. Selv om det er bratt og steilt er det greit tilrettelagt for å gå opp juvet.

Under bildene følger et utklipp fra en artikkel av Roar Bogerud som omhandler juvet og gir et godt innblikk i alt fra historie, geologi, biologi, bosetting, virksomhet, mm.

 Nedre del av juvet er prega av storvokst edellauskog, skogbunnen er dekket av hvitveis og bregner.

 Fossefallet kalles Høgfoss og klippen jeg står på (det lille lyse mosegrodde feltet i forgrunnen) kalles prekestolen, her er det mye brattere og høyere ned enn bildet gir inntrykk av.

Høgfoss sett fra bånn av juvet.

ASDØLDALEN NATURRESERVAT.

Asdøljuvet ligger ca 2 km sør for Sylling sentrum. Det er en dyp østgående sidedal til
Lierdalen. Juvet er foreslått vernet og verneforslaget omfatter selve juvet og områdene på
hver side av dette, samt Asdøltjern med nære omgivelser. Gjennom juvet går elva Asdøla som
har sitt utspring i Asdøltjern. Vegetasjonsbildet i juvet domineres av edellauvskog og
storvokst granskog. Elva Asdøla er en del av Liervassdraget og har nedbørsfelt som strekker
seg fra Vestmarka til øst for store Sandungen. Vannkvaliteten i elva betegnes som god.
Innenfor det foreslåtte verneområdet har elva et fall på 140 meter. 130 moh nede ved Asdøl
gård og 270 moh ved Asdøltjern. Elvens bidrag til områdets spesielle karakter er vesentlig,
og dens vannføring danner grunnlaget for enkelte av de botanisk verneverdige forekomstene,
så som edellauvskogene og ulike mosesamfunn

Roar Bogerud 

Døde trær.

– Et stående dødt tre utgjør et økosystem, det er viktig at vi tar vare på et mangfold av mikroøkosystemer.

Det betyr at også døde trær skal vernes, både de som står og de som ligger.

Flaggspett på Lundsåsen i Merenmarka.

Rundt soloppgang / Around Sunrise.

Det kan være ganske vakkert rundt soloppgang inne i skogen. Her er fra spillplassen i morges, en flammende rød himmel som etter noen minutter går over i gull gult, for så etter hvert å skye til.

 Kl.0445.-185mm-f.5.6-sh.1/250-iso.200.

 Kl.0504.-120mm-f.5.6-sh.1/125-iso.400.

Kl.0538.-400mm-f.5.6-sh.1/1250-iso.3200

 Kl.0705.-400mm-f.5.6-sh.1/80-iso.1000.

Kl.0718. 400mm-f.5.6-sh.1/160-iso.1600.

Silhuetter.

Nattemørket er i ferd med å vike for et gryende morralys i øst. De første orrfuglene som har ankommet leiken framstår i silhuett mot det skimrende røde og blå lyset. Det er for mørkt til å se detaljer på bakken, eksponeringstiden blir lang og fuglene kan bare avbildes noenlunde skarpt når de et øyeblikk står helt stille.

 Kl.0347 - br.v. 400mm, bl.5,6, lukker 1/20s., iso 6400.

 Kl.0416 - br.v. 400mm, bl.5,6, lukker 1/100s., iso 6400.

De første solstrålene treffer orrhanen i grana. Kl. 0548 - br.v. 400mm, bl. 5,6, lukker 1/2500s., iso 1600.

Streif.

Sesongen med orrfuglleik er ennå ikke over, forhåpentligvis blir det noen netter til på spillplassen. Væromslaget de siste dagene har ikke bare medført temperaturfall, men også mer vind, noe som tydelig påvirker fuglene og gjør de mer vaktsomme og mindre aktive.

Ellers blir det litt streif i skog og mark med bikkjene og det igjen fører med seg små vårlige møter. En fullpelsa flott rev, en syngende rødstrupe i en grantopp og en smilende hvitveis eng. Små men allikevel på sitt vis skjellsettende opplevelser, de trenger seg under huden som  depoter av hverdagslykke.

Avslutningsvis noen bilder fra siste besøk på spillplassen.

 Flyktig møte med en flott rødrev, et sted i Merenmarka.

 Hvitveis eng fra Rustaden inne i skogen nordvest for Solberg i Lier, opprinnelig en gård som ble ryddet i gammelnorsk tid.

 Med litt godvilje går det an å se kamuflasjeteltet i fuglens øye.

Flyktig møte.

Fra et kortvarig møte på en sti i Merenmarka i går.

  En hare kommer hoppende ut av skogen, stopper opp og setter seg til å pusse fjeset med forlabbene sine. Den virker til å avslappet nyte tilværelsen i vårsola mens den flittig steller sin litt lurvete overgangspels.

 Så snur den seg, kikker på noe grønt vårgress som nok frister der det litt pistrete stikker opp mellom standhaftige snøflekker.

  Da først får den øye på oss, to personer og to hunder som står stille og ser på den 15 meter unna.

 Generasjoners negative erfaringer med mennesker og bikkjer, sikkert nedfelt i haregenene, får den til å tverrvende og bykse livredd bort fra det farlige.

Kjære hare, hopp i fred og takk for møte.